Nattevandring....

Jeg går og går, rundt stue, kjøkken og gang.... I mørket, midt på natten, opptil flere timer...... Jeg ser de naboene som er våkne, jeg ser de naboene som kjører på jobb i halv seks tiden, jeg ser på regnet og trærne som vaier.... Jeg er trøtt, trøtt til de grader, men likevel trasker jeg rundt om og om igjen.
Hvorfor? Jo, fordi minstemann ligger som en varm potetsekk på skuldra mi, med bronkitt, halsbetennelse, tett nese og feber..... Han klarer kun å sove i oppreist stilling... Og da trør man jo til da:). Jeg vet at det nok har skjedd det samme med de to andre da de var små, jeg kan bare ikke huske det. Tror nok det er en bra ting, at man glemmer slikt;). For det er slitsomt når det står på- natt og dag!

Enda mer slitsomt er det når minsten har vært syk i ei uke, får antibiotika-kur, og bare blir verre.... Ny tur til legen... Og det viser seg at småen må ha en annen kur.... Så da er det på an igjen. Det hjelper ikke at faren går rundt med ham, det er bare mamma som gjelder:). Så da går jeg da, om natta (og dagen), rundt omkring, for at lillegutten min skal få seg litt søvn... Og ser på naboenes nattesysler, som mildt sagt er veeeeldig kjedelig siden det ikke skjer det grann... kanskje jeg burde be dem finne på noen nattesprell??

Så hvis noen ser meg levere/hente unger eller handle med hår i uorden, ringer/mascara under øynene og mildt sagt i pjusket tilstand så vet dere hvorfor:).

Krysser fingrene for at minsten snart er på bedringens vei og blir seg selv igjen, og at vi får sove skikkelig!!!

Håper alle lesere får seg en fortreffelig fin helg uten sykdom :).